18 nov 2010 im in here.
 |  Category: Ukategorisert  | Leave a Comment

I’m in here, can anybody see me?
Can anybody help?

I’m in here, a prisoner of history,
Can anybody help?

Can’t you hear my call?
Are you coming to get me now?
I’ve been waiting for,
You to come rescue me,
I need you to hold,
All of the sadness I can not,
Living inside of me.

I’m in here, I’m trying to tell you something,
Can anybody help?

I’m in here, I’m calling out but you can’t hear,
Can anybody help?

Can’t you hear my call?
Are you coming to get me now?
I’ve been waiting for,
You to come rescue me,
I need you to hold,
All of the sadness I can not,
Living inside of me.

I’m crying out, I’m breaking down,
I am fearing it all,
Stuck inside these walls,
Tell me there is hope for me
Is anybody out there listening?

Can’t you hear my call?
Are you coming to get me now?
I’ve been waiting for,
You to come rescue me,
I need you to hold,
All of the sadness I can not,
Living inside of me.

Can’t you hear my call?
Are you coming to get me now?
I’ve been waiting for,
You to come rescue me,
I need you to hold,
All of the sadness I can not,
Living inside of me.

I’m in here, can anybody see me?
Can anybody help?

18 nov 2010 what are you doing?
 |  Category: Ukategorisert  | Leave a Comment

Har ikke skrivd på en stund. Tenkt mange ganger på å gjøre det, men har rett og slett ikke orket pga jeg ikke har følt for å skrive noe som helst. Jeg har hatt det veldig trist for tiden. prøvd hardt å holde på tårene, tårene presser på ofte. Jeg vil ikke gråte, jeg ignorerer følelsene mine, noe jeg egentlig ikke skal gjøre, men jeg orker ikke. Jeg orker ikke føle på tristhet og elendighet. Medisinene svikter meg, jeg skal ikke ha nedturer, de funket så bra. Det går nedover og nedover, og jeg er så redd. Jeg tenker ofte på å bare forlate verden, noe jeg ikke har tenkt på på «veldig» lenge. Det gjør så vondt!

Jeg er så lei, utrolig lei og jeg føler at jeg ikke har noe å oppnå, jeg vil ingenting. Ingen ambisjoner, eneste jeg tenker på er ferier, hvor jeg kan sove og helst ikke tenke på noenting. Jeg prøver å holde meg i skinnet, gjøre lekser, øve på prøver, lese fordypningsfag bøkene. Jeg var flink i begynnelsen, men nå orker jeg så vidt å se på boka. Jeg har lest noen få sider av den første boka, og vi fikk vite at vi har en heldagsprøve hvor vi skal fortelle om boka eller noe sånt. Så mye press, press over alt. Jeg vil bare .. ingenting. Jeg vil dø. Jeg har planer med venninna mi om å ta 6mnd i Paris for å lære fransk, noe jeg har gledet meg veldig til, men nå.. jeg vet ikke. Tenkt på livet, tenkt på hva jeg vil bli, jeg vil ikke bli noe som helst, alle mine drømmer er ikke der, jeg husker de såvidt. Hva er det som skjer? Kunne ikke jorda bare blitt utryddet av en astroide eller den stjerna som jeg ikke husker navnet på.

Vi bruker så mange år på skole, å studere, for så å få drømmejobben. Jeg tenker at livet består av skole, jobb, stifte familie og så dør du. Hvertfal det som de fleste gjør. Eller så dropper du ut av skolen og må livnære deg med en drittjobb med dårlig betalt.  Jeg blir ofte «veldig» påvirket av filmer, jeg tenker ofte «hvorfor kan ikke bare verden være som på filmen», hva om man bare kunne velge en film man vil bare hoppe inn i å leve der, som den jenta eller gutten.
Hvis man vil gjøre noe er det ikke alltid man kan det. Jeg vil reise og jeg vil mye, men hvor er pengene? Alt her i verden dreier seg om penger, man kan jo såvidt gjøre noe uten penger. Derfor man må jobbe, men pengene man jobber inn går i skatt eller strøm og andre utgifter og hva står du igjen med? noen penger til å gå på kino, gå ut og spise, det er jo utgifter det også. Jeg skulle virkelig ønske at verden var annerledes. jeg er så drit lei av samfunnet, jaja vi har det veldig bra her i Norge, og det er mange som sliter, det er mye fokus på hungersnød. Veldig mye fokus på barna i andre land og andre mennesker. Noe jeg reagerer på er at det er EKSTREMT lite fokus på dyremishandling, svæææært lite reklamer om det, er jo bare barnabarnaflyktingerflyktninger. hvor i helvete er fokuset på natur og dyr, hva faen er greia med masing av mennesker hele tiden. jeg er så drit lei, ER MENNESKER DET ENESTE STATEN BRYR SEG OM? ja greit, jeg sier ikke at det bare er det, men det er det det er mest fokus på, så spar meg for leksjonen der, for ærlig talt så er jeg drit lei av av mas og mas og mas, det er som om noen trøkker dritt i øra mine, jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg omtrent ikke om noen ting lenger. Det jeg bryr meg om er der vi «er» fra, vi tar så lite vare på naturen vår, våre medskapninger.

Men nok om det. I morgen skal jeg til psykologen min og jeg gleder meg faktisk. Det er noe jeg ser fram til hver uke, da jeg kan fortelle at jeg ikke har det bra. Jeg vil ikke si det til noen andre, jeg føler at jeg klager, blir en byrde. Jeg vil ikke bli «stempla» som en som maser og klager og er ivrig etter oppmerksomhet, for jeg liker ikke de som prater om hvor deprimerte de er og «åå det er så synd på meg» for det er så mange som overdriver hele tiden, jeg vet om mange. Hvis du kan si det til hele verden og poste (beklager uttrykket men)  «emo statuser», jeg blir irritert da. Hvis man virkelig sliter så og fortelle alle rundt deg så kan du vell oppsøke hjelp? Hvis det er så ille, mener jeg. De jeg tror virkelig på er de som er innesluttet, de man kan på en måte se det på, ikke mange som ser det lett, men når man tenker på det og fokuserer på det, er litt oppmerksom. Jeg fortalte aldri selv til noen, og jeg skjulte det så godt jeg kunne, og hvis jeg hadde en virkelig dårlig dag så stengte jeg meg inne, ingen andre kunne se. Jeg var så redd for at andre skulle se det, jeg hadde angstanfall så utrolig ofte og det gjorde så vondt. Jeg har truffet en del som er ute etter en slik oppmerksomhet.
Jeg gikk på samme linje (vi var to klasser som ble på en måte «satt sammen») med to jenter, guttejenter. Hun ene sa til alle hvor ille ho hadde det og satt og skrapa seg med passer i timene og omtrent ropte ut at hun var en selvskader og blabla, unnskyld meg, men altså ?!?!??!?! blir så oppgitt. og hun ene hadde tatt og surra en bandasje rundt håndleddet og stappa den oppi trynet på folk så de skulle spørre om hva som hadde skjedd. offfff, nei. Jeg synes det er så respektløst ovenfor de som faktisk sliter alvorlig, «vi» får et stempel som «emo» som alle «hater», og det er så trist. Det gjør at de som virkelig sliter tørr enda mindre å stå fram og ikke blir tatt seriøst. Jeg blir så forbanna egentlig. Kan de ikke bare … stoppe, STOPP!! Jeg sier ikke at de som gjør sånt ikke sliter, for de sliter virkelig med NOE, de er jo ikke riktig. Men herregud ro ned, vær så snill. Få deg hjelp og slutt. Det er også en av grunnene at jeg ikke vil prate så mye om det til andre, ikke prate om det overhodet egentlig. Jeg vil ikke høres ut som de. Jeg vil ikke si det til kjæresten min engang. Og kjæresten min sliter selv, og han vil snakke om det mindre enn jeg vil, altså prate om at han sliter.

En venn av meg, broren til min veldig gode venninne, som jeg vokste opp med (begge to)  Han tok livet sitt for over 1 år siden. Det er ekstremt trist, og jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Jeg kunne ikke tro det. Han hadde aldri vist et tegn for at han sleit, det skjedde så uventet. Og det var faktisk ei i klassen min da som hadde hylgråtet og fortalte alle det dagen etter alle fikk vite det, eller ho fikk vite det en dag etter eller no. Moren hennes hadde AKKURAT blitt sammen med faren til broren til venninna mi, og hun hadde aldri engang møtt han. Jeg var der ikke da, siden jeg faktisk sørget med min familie. men jeg hørte det fra min venninne som var der. Og den dagen jeg var tilbake på skolen spurte ho ene (som er en av de «emoene» jeg snakket om tidligere) som satt med oss om noen kjente han og la til at han tok selvmord. Jeg snudde meg og sa at jeg kjente han veldig godt og hadde satt pris på om hun ikke gikk rundt og fortalte det til alle, for søstra hans/venninna mi var veldig opprørt at folk hadde sagt det rundt og satte rykter om hvordan han gjorde det og mange ting de ikke hadde noe med. Og noen som latet som at de kjente han veldig godt. Hvem er det som gjør sånt? Hva er poenget? Har de ingen respekt? Det er virkelig t.o.m voksne mennesker som omtrent ikke vet hva respekt er, har de aldri hørt ordet? Jeg blir så sur.

Men nå orker jeg ikke mer.

01 nov 2010 I’m in here, can anybody hear me?
 |  Category: Ukategorisert  | Leave a Comment

Dette er mitt første innlegg her på denne bloggen, jeg foretrekker å være anonym, så jeg kommer ikke til å nevne navnet mitt, eller legge ut noen bilder av meg selv. Jeg har hatt noen blogger før, men det er en stund siden. Jeg bruker blogg(er) som en dagbok, og ikke noe annet. Jeg kommer til å skrive livet mitt, meningene mine og følelsene mine.
Jeg har ikke lagd denne bloggen for å bli «populær» e.l… Jeg er ikke opptatt av kommentarer, men det er jo hyggelig det, og jeg svarer såklart. Men jeg er her ikke for det.

Er igrunn ingen mening at jeg skal fortelle alt som har vært gjennom osv. Jeg synes fortsatt det er veldig ubehagelig/ukomfortabel/pinefult å fortelle om min fortid, grunnen til det er ikke bare fordi jeg fortrenger alt mulig fra fortiden, det er pga gjennom terapi det blir tvunget ut, man må snakke om det, det er vanskelig i begynnelsen fordi man må grave opp det man har begravd, jeg føler at det er som å rive opp røtter fra et tre, tungt. Det gjør vondt og når det meste er gravd ut føler man seg naken og veldig sårbar. Jeg har gått i terapi siden jeg var 15 år , jeg er 18 år nå. det er litt over tre år. Jeg knakk når jeg var 15, knakk virkelig, jeg orket ikke mer, jeg var sliten og hadde ingen krefter igjen. Jeg hadde planer om å rømme vekk fra alt, enten klare å leve, eller dø der ute. Jeg kunne ikke tenke meg noe verre enn å la noen andre se meg på den måten, jeg orket ikke oppmerksomheten, jeg vil ikke høre noenting om det. Det plager meg fortsatt den dag i dag å prate om «sykdommen» jeg har.  Endte selvfølgelig med at jeg ikke rømte vekk, var en fæl dag for meg, hater å tenke på den dagen. men for å få «alt» ned her, så er det vell kjekt at jeg spytter litt ut her. Ehm, sendte først en melding til mamma/pappa at jeg ikke orket å leve mer og at jeg ikke hadde tenkt til å komme hjem igjen. De ble veldig fra seg og prøvde å ringe og sende meldinger. Jeg dro hjem etter å ha sittet og tenkt og bare .. kan ikke sette ord på det. Da jeg kom hjem satt både mamma og pappa (som har vært i konflikt veldig lenge etter de gikk fra hverandre) og vi begynte å prate litt og vi ble enige om at jeg måtte begynne med terapi, blablabla, jeg er nå hos min tredje psykolog nå. det funker greit, er der nå hver uke, begynte med 2-3 ganger i uka. Første gangen jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling var med min første psykolog. Jeg hadde da alvorlige søvnproblemer. Jeg var ikke klar til å åpne meg for noen, det skjedde for fort for meg. etter jeg hadde kommet meg passe nok på god vei til «normal» søvn så ble jeg skrevet ut derfra. Det var da veldig deilig å komme ut. og blablabla..

Jeg fikk senere problemer med mat og søvn nok engang, jeg sultet meg, fordi jeg kunne, jeg holdt meg våken fordi jeg kunne. depresjonen min gikk ikke bort, den begynte å svinge mer og mer, til slutt hadde jeg ingen kontroll, humøret mitt var ikke til å stole på, jeg kunne gå fra å være veldig glad og hyperaktiv det ene sekundet til ekstremt aggressiv og innstilt på å dø. Det ble verre, jeg hadde ingen kontroll, jeg begynte å prøve å ta livet mitt uten at jeg visste hva jeg gjorde, jeg var redd for meg selv, redd for hva jeg kunne gjøre mot meg selv. hadde ikke noen vært med meg da hadde jeg nok ikke levd den dag i dag. en dag når jeg var med kjæresten min, han hadde gått ut døra for bare noen minutter, da han var ute hadde jeg krøllet masse papir og begynte å trøkke det ned halsen min, han kom inn og stakk omtrent hele armen sin ned halsen min for å få det opp, gjorde det samme hos psykologen min, jeg var helt fra meg og var ute av kontroll. Jeg ble så innlagt igjen, jeg sammarbeidet mye bedre, etter de episodene har jeg vært så sammarbeidsvillig som jeg kan.

den første innleggelsen min begynte jeg smålig med noen piller som skulle få meg til å sove bedre og føle meg litt bedre. de funka ikke, ikke litt engang.
den andre innleggelsen min begynte de å ta noen nevrologiske tester, de trodde jeg kanskje hadde adhd/add, så jeg begynte på noen piller for å se om det funka, jeg prøvde ut to forskjellige, den første ble jeg ekstremt aggressiv av, bare lei og sur. De andre ble jeg mer hyperaktiv, jeg måtte gå ut av skoletimene for å ta meg noen turer, løpe turer omtrent. Jeg sluttet på de.. jeg ble verre og verre. Jeg begynte så på piller for bipolar lidelse, jeg visste ikke at det var det de var for da, psykologen min sa bare at det skulle stabilisere humøret mitt bedre, noe det gjorde, jeg går fortsatt på de, vi øker dosen for hver blodprøve jeg tar omtrent. Så jeg har fått diagnosen bipolar. Det er så mange vonde minner jeg vil glemme, for mange å nevne. Det er for mye for meg å skrive om dette, jeg kommer til å skrive om livet mitt såklart.
De andre bloggene mine var det så mange dystre innlegg at jeg vil ikke se på de lenger engang, derfor jeg sletta de.

Det er synd vi har et så dårlig tilbud til de med psykisk helse her i norge, det vanskelig å få hjelp. Man må være på sitt værste før man kan få «plass», det er det samme for narkomane og de med spiseforstyrrelse.  Det er lange ventelister sier de. Når jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling var det ti rom, men de tok ikke inn fler, vi var «mange» når vi var tre stykker der inne. Klart man må ha nok ansatte, siden man får et eget team med sykepleier, sosiolog +. Men hvorfor lage ti rom da?… Tror jeg trenger å få forklart det.

Jeg er bare så takknemlig for alle de som har vært der/her for meg, spesielt pappa og kjæresten min, for jeg trodde ikke de kom til å være der så mye for meg, det var overaskende, god overaskelse!
Vi har kommet hverandre mye nærmere (familien), det er veldig koselig.

Bildene på pcen min har såklart fucka seg opp, alltid like koselig.
Hadde tenkt til å legge noen andre bilder, men det får gå.

Til de som sliter der ute, og føler dere alene og fortapte, og ikke tør å si ifra. Prøv. Jeg tørte ikke, jeg måtte til slutt. Jeg fikk en posetiv overaskelse at jeg ble møtt med støtte. Man skal ikke måtte være alene. Jo lenger du går med det og gjemmer det inni deg, det bygger seg opp, til slutt knekker man, og da vet man ikke hva som skjer.

God natt