Har ikke skrivd på en stund. Tenkt mange ganger på å gjøre det, men har rett og slett ikke orket pga jeg ikke har følt for å skrive noe som helst. Jeg har hatt det veldig trist for tiden. prøvd hardt å holde på tårene, tårene presser på ofte. Jeg vil ikke gråte, jeg ignorerer følelsene mine, noe jeg egentlig ikke skal gjøre, men jeg orker ikke. Jeg orker ikke føle på tristhet og elendighet. Medisinene svikter meg, jeg skal ikke ha nedturer, de funket så bra. Det går nedover og nedover, og jeg er så redd. Jeg tenker ofte på å bare forlate verden, noe jeg ikke har tenkt på på «veldig» lenge. Det gjør så vondt!
Jeg er så lei, utrolig lei og jeg føler at jeg ikke har noe å oppnå, jeg vil ingenting. Ingen ambisjoner, eneste jeg tenker på er ferier, hvor jeg kan sove og helst ikke tenke på noenting. Jeg prøver å holde meg i skinnet, gjøre lekser, øve på prøver, lese fordypningsfag bøkene. Jeg var flink i begynnelsen, men nå orker jeg så vidt å se på boka. Jeg har lest noen få sider av den første boka, og vi fikk vite at vi har en heldagsprøve hvor vi skal fortelle om boka eller noe sånt. Så mye press, press over alt. Jeg vil bare .. ingenting. Jeg vil dø. Jeg har planer med venninna mi om å ta 6mnd i Paris for å lære fransk, noe jeg har gledet meg veldig til, men nå.. jeg vet ikke. Tenkt på livet, tenkt på hva jeg vil bli, jeg vil ikke bli noe som helst, alle mine drømmer er ikke der, jeg husker de såvidt. Hva er det som skjer? Kunne ikke jorda bare blitt utryddet av en astroide eller den stjerna som jeg ikke husker navnet på.
Vi bruker så mange år på skole, å studere, for så å få drømmejobben. Jeg tenker at livet består av skole, jobb, stifte familie og så dør du. Hvertfal det som de fleste gjør. Eller så dropper du ut av skolen og må livnære deg med en drittjobb med dårlig betalt. Jeg blir ofte «veldig» påvirket av filmer, jeg tenker ofte «hvorfor kan ikke bare verden være som på filmen», hva om man bare kunne velge en film man vil bare hoppe inn i å leve der, som den jenta eller gutten.
Hvis man vil gjøre noe er det ikke alltid man kan det. Jeg vil reise og jeg vil mye, men hvor er pengene? Alt her i verden dreier seg om penger, man kan jo såvidt gjøre noe uten penger. Derfor man må jobbe, men pengene man jobber inn går i skatt eller strøm og andre utgifter og hva står du igjen med? noen penger til å gå på kino, gå ut og spise, det er jo utgifter det også. Jeg skulle virkelig ønske at verden var annerledes. jeg er så drit lei av samfunnet, jaja vi har det veldig bra her i Norge, og det er mange som sliter, det er mye fokus på hungersnød. Veldig mye fokus på barna i andre land og andre mennesker. Noe jeg reagerer på er at det er EKSTREMT lite fokus på dyremishandling, svæææært lite reklamer om det, er jo bare barnabarnaflyktingerflyktninger. hvor i helvete er fokuset på natur og dyr, hva faen er greia med masing av mennesker hele tiden. jeg er så drit lei, ER MENNESKER DET ENESTE STATEN BRYR SEG OM? ja greit, jeg sier ikke at det bare er det, men det er det det er mest fokus på, så spar meg for leksjonen der, for ærlig talt så er jeg drit lei av av mas og mas og mas, det er som om noen trøkker dritt i øra mine, jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg omtrent ikke om noen ting lenger. Det jeg bryr meg om er der vi «er» fra, vi tar så lite vare på naturen vår, våre medskapninger.
Men nok om det. I morgen skal jeg til psykologen min og jeg gleder meg faktisk. Det er noe jeg ser fram til hver uke, da jeg kan fortelle at jeg ikke har det bra. Jeg vil ikke si det til noen andre, jeg føler at jeg klager, blir en byrde. Jeg vil ikke bli «stempla» som en som maser og klager og er ivrig etter oppmerksomhet, for jeg liker ikke de som prater om hvor deprimerte de er og «åå det er så synd på meg» for det er så mange som overdriver hele tiden, jeg vet om mange. Hvis du kan si det til hele verden og poste (beklager uttrykket men) «emo statuser», jeg blir irritert da. Hvis man virkelig sliter så og fortelle alle rundt deg så kan du vell oppsøke hjelp? Hvis det er så ille, mener jeg. De jeg tror virkelig på er de som er innesluttet, de man kan på en måte se det på, ikke mange som ser det lett, men når man tenker på det og fokuserer på det, er litt oppmerksom. Jeg fortalte aldri selv til noen, og jeg skjulte det så godt jeg kunne, og hvis jeg hadde en virkelig dårlig dag så stengte jeg meg inne, ingen andre kunne se. Jeg var så redd for at andre skulle se det, jeg hadde angstanfall så utrolig ofte og det gjorde så vondt. Jeg har truffet en del som er ute etter en slik oppmerksomhet.
Jeg gikk på samme linje (vi var to klasser som ble på en måte «satt sammen») med to jenter, guttejenter. Hun ene sa til alle hvor ille ho hadde det og satt og skrapa seg med passer i timene og omtrent ropte ut at hun var en selvskader og blabla, unnskyld meg, men altså ?!?!??!?! blir så oppgitt. og hun ene hadde tatt og surra en bandasje rundt håndleddet og stappa den oppi trynet på folk så de skulle spørre om hva som hadde skjedd. offfff, nei. Jeg synes det er så respektløst ovenfor de som faktisk sliter alvorlig, «vi» får et stempel som «emo» som alle «hater», og det er så trist. Det gjør at de som virkelig sliter tørr enda mindre å stå fram og ikke blir tatt seriøst. Jeg blir så forbanna egentlig. Kan de ikke bare … stoppe, STOPP!! Jeg sier ikke at de som gjør sånt ikke sliter, for de sliter virkelig med NOE, de er jo ikke riktig. Men herregud ro ned, vær så snill. Få deg hjelp og slutt. Det er også en av grunnene at jeg ikke vil prate så mye om det til andre, ikke prate om det overhodet egentlig. Jeg vil ikke høres ut som de. Jeg vil ikke si det til kjæresten min engang. Og kjæresten min sliter selv, og han vil snakke om det mindre enn jeg vil, altså prate om at han sliter.
En venn av meg, broren til min veldig gode venninne, som jeg vokste opp med (begge to) Han tok livet sitt for over 1 år siden. Det er ekstremt trist, og jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Jeg kunne ikke tro det. Han hadde aldri vist et tegn for at han sleit, det skjedde så uventet. Og det var faktisk ei i klassen min da som hadde hylgråtet og fortalte alle det dagen etter alle fikk vite det, eller ho fikk vite det en dag etter eller no. Moren hennes hadde AKKURAT blitt sammen med faren til broren til venninna mi, og hun hadde aldri engang møtt han. Jeg var der ikke da, siden jeg faktisk sørget med min familie. men jeg hørte det fra min venninne som var der. Og den dagen jeg var tilbake på skolen spurte ho ene (som er en av de «emoene» jeg snakket om tidligere) som satt med oss om noen kjente han og la til at han tok selvmord. Jeg snudde meg og sa at jeg kjente han veldig godt og hadde satt pris på om hun ikke gikk rundt og fortalte det til alle, for søstra hans/venninna mi var veldig opprørt at folk hadde sagt det rundt og satte rykter om hvordan han gjorde det og mange ting de ikke hadde noe med. Og noen som latet som at de kjente han veldig godt. Hvem er det som gjør sånt? Hva er poenget? Har de ingen respekt? Det er virkelig t.o.m voksne mennesker som omtrent ikke vet hva respekt er, har de aldri hørt ordet? Jeg blir så sur.
Men nå orker jeg ikke mer.
