Dette er mitt første innlegg her på denne bloggen, jeg foretrekker å være anonym, så jeg kommer ikke til å nevne navnet mitt, eller legge ut noen bilder av meg selv. Jeg har hatt noen blogger før, men det er en stund siden. Jeg bruker blogg(er) som en dagbok, og ikke noe annet. Jeg kommer til å skrive livet mitt, meningene mine og følelsene mine.
Jeg har ikke lagd denne bloggen for å bli «populær» e.l… Jeg er ikke opptatt av kommentarer, men det er jo hyggelig det, og jeg svarer såklart. Men jeg er her ikke for det.
Er igrunn ingen mening at jeg skal fortelle alt som har vært gjennom osv. Jeg synes fortsatt det er veldig ubehagelig/ukomfortabel/pinefult å fortelle om min fortid, grunnen til det er ikke bare fordi jeg fortrenger alt mulig fra fortiden, det er pga gjennom terapi det blir tvunget ut, man må snakke om det, det er vanskelig i begynnelsen fordi man må grave opp det man har begravd, jeg føler at det er som å rive opp røtter fra et tre, tungt. Det gjør vondt og når det meste er gravd ut føler man seg naken og veldig sårbar. Jeg har gått i terapi siden jeg var 15 år , jeg er 18 år nå. det er litt over tre år. Jeg knakk når jeg var 15, knakk virkelig, jeg orket ikke mer, jeg var sliten og hadde ingen krefter igjen. Jeg hadde planer om å rømme vekk fra alt, enten klare å leve, eller dø der ute. Jeg kunne ikke tenke meg noe verre enn å la noen andre se meg på den måten, jeg orket ikke oppmerksomheten, jeg vil ikke høre noenting om det. Det plager meg fortsatt den dag i dag å prate om «sykdommen» jeg har. Endte selvfølgelig med at jeg ikke rømte vekk, var en fæl dag for meg, hater å tenke på den dagen. men for å få «alt» ned her, så er det vell kjekt at jeg spytter litt ut her. Ehm, sendte først en melding til mamma/pappa at jeg ikke orket å leve mer og at jeg ikke hadde tenkt til å komme hjem igjen. De ble veldig fra seg og prøvde å ringe og sende meldinger. Jeg dro hjem etter å ha sittet og tenkt og bare .. kan ikke sette ord på det. Da jeg kom hjem satt både mamma og pappa (som har vært i konflikt veldig lenge etter de gikk fra hverandre) og vi begynte å prate litt og vi ble enige om at jeg måtte begynne med terapi, blablabla, jeg er nå hos min tredje psykolog nå. det funker greit, er der nå hver uke, begynte med 2-3 ganger i uka. Første gangen jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling var med min første psykolog. Jeg hadde da alvorlige søvnproblemer. Jeg var ikke klar til å åpne meg for noen, det skjedde for fort for meg. etter jeg hadde kommet meg passe nok på god vei til «normal» søvn så ble jeg skrevet ut derfra. Det var da veldig deilig å komme ut. og blablabla..
Jeg fikk senere problemer med mat og søvn nok engang, jeg sultet meg, fordi jeg kunne, jeg holdt meg våken fordi jeg kunne. depresjonen min gikk ikke bort, den begynte å svinge mer og mer, til slutt hadde jeg ingen kontroll, humøret mitt var ikke til å stole på, jeg kunne gå fra å være veldig glad og hyperaktiv det ene sekundet til ekstremt aggressiv og innstilt på å dø. Det ble verre, jeg hadde ingen kontroll, jeg begynte å prøve å ta livet mitt uten at jeg visste hva jeg gjorde, jeg var redd for meg selv, redd for hva jeg kunne gjøre mot meg selv. hadde ikke noen vært med meg da hadde jeg nok ikke levd den dag i dag. en dag når jeg var med kjæresten min, han hadde gått ut døra for bare noen minutter, da han var ute hadde jeg krøllet masse papir og begynte å trøkke det ned halsen min, han kom inn og stakk omtrent hele armen sin ned halsen min for å få det opp, gjorde det samme hos psykologen min, jeg var helt fra meg og var ute av kontroll. Jeg ble så innlagt igjen, jeg sammarbeidet mye bedre, etter de episodene har jeg vært så sammarbeidsvillig som jeg kan.
den første innleggelsen min begynte jeg smålig med noen piller som skulle få meg til å sove bedre og føle meg litt bedre. de funka ikke, ikke litt engang.
den andre innleggelsen min begynte de å ta noen nevrologiske tester, de trodde jeg kanskje hadde adhd/add, så jeg begynte på noen piller for å se om det funka, jeg prøvde ut to forskjellige, den første ble jeg ekstremt aggressiv av, bare lei og sur. De andre ble jeg mer hyperaktiv, jeg måtte gå ut av skoletimene for å ta meg noen turer, løpe turer omtrent. Jeg sluttet på de.. jeg ble verre og verre. Jeg begynte så på piller for bipolar lidelse, jeg visste ikke at det var det de var for da, psykologen min sa bare at det skulle stabilisere humøret mitt bedre, noe det gjorde, jeg går fortsatt på de, vi øker dosen for hver blodprøve jeg tar omtrent. Så jeg har fått diagnosen bipolar. Det er så mange vonde minner jeg vil glemme, for mange å nevne. Det er for mye for meg å skrive om dette, jeg kommer til å skrive om livet mitt såklart.
De andre bloggene mine var det så mange dystre innlegg at jeg vil ikke se på de lenger engang, derfor jeg sletta de.
Det er synd vi har et så dårlig tilbud til de med psykisk helse her i norge, det vanskelig å få hjelp. Man må være på sitt værste før man kan få «plass», det er det samme for narkomane og de med spiseforstyrrelse. Det er lange ventelister sier de. Når jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling var det ti rom, men de tok ikke inn fler, vi var «mange» når vi var tre stykker der inne. Klart man må ha nok ansatte, siden man får et eget team med sykepleier, sosiolog +. Men hvorfor lage ti rom da?… Tror jeg trenger å få forklart det.
Jeg er bare så takknemlig for alle de som har vært der/her for meg, spesielt pappa og kjæresten min, for jeg trodde ikke de kom til å være der så mye for meg, det var overaskende, god overaskelse!
Vi har kommet hverandre mye nærmere (familien), det er veldig koselig.
Bildene på pcen min har såklart fucka seg opp, alltid like koselig.
Hadde tenkt til å legge noen andre bilder, men det får gå.
Til de som sliter der ute, og føler dere alene og fortapte, og ikke tør å si ifra. Prøv. Jeg tørte ikke, jeg måtte til slutt. Jeg fikk en posetiv overaskelse at jeg ble møtt med støtte. Man skal ikke måtte være alene. Jo lenger du går med det og gjemmer det inni deg, det bygger seg opp, til slutt knekker man, og da vet man ikke hva som skjer.
God natt
